Les første kapittel

Pyramidebyggerne - Kapittel 1

1 – Ronny

Oslo, februar 2003

Ronny åpnet øynene med en kraftanstrengelse, forsøkte å løfte armene, så bena. Forgjeves. Kroppen var helt lammet. Vel, ikke helt lammet, siden han kunne puste. Og se. Han så to motorsykler, den ene var en Harley Davidson ut fra det umiskjennelige merket på tanken. Den andre var en custom-sykkel, en chopper med lang gaffel og apehenger, et uferdig mekke-prosjekt. Nå merket han at luktesansen også fungerte, en eim av motor, bensin og eksosrester fylte neseborene hans. Og sur tobakksrøyk. Ikke den fra sigaretter, men fra rulletobakk.

En svær brande kom og stilte seg foran motorsyklene. Han bøyde seg ned, tok ut rullingsen, gliste og blottet ei sølvtann. Skjæra. Nå skjønte Ronny hvor han var, sannsynligvis hos Villanos MC. De holdt hus i et nedlagt fabrikklokale ved elven Alna i nærheten av Bryn, nederst i Groruddalen i Oslo. Det kunne stemme med mursteinsveggene i bakgrunnen. Skjæra reiste seg opp igjen og Ronny kunne sjekke av hørselen som enda en av sansene som fungerte.

– Putte! Ronny’n har våkna, han sitter og glaner rett på veggen nå.

Ronny forsøkte å huske hva som kunne ha skjedd, forsøkte å trenge igjennom den tjukke grauten hodet var fylt med. Han var som i en drøm, i drømmen havner du bare i en situasjon, du husker sjelden forhistorien til den, eller du har et naturlig forhold til den. Hadde han blitt overfalt? I så fall: Når skjedde det? Hvor var han da?

Nok en brande fylte Ronnys utsyn. Han klarte ikke å fokusere, så fyren ble bare en diffus skygge. Men han var iført MC-jakke og dongeri-vest, typisk uniform for en HD-klubb. Skjæra hadde kalt ham Putte. Putte var nestlederen i Villanos MC og Tønnas høyre hånd. Ronny merket at noen tok tak i ham og dro ham litt lengre opp. Tydeligvis hadde han sittet nedsunket i en stol eller lignende. Han kjente at de løftet på ham, altså fungerte alle sansene hans. Men kroppen var helt ukontrollerbar som om han var lam fra halsen og ned. Med en kraftanstrengelse klarte han å fokusere blikket bedre.

Et par stoler ble satt opp rett foran ham. Putte og Skjæra satte seg ned og kikket på ham. Skjæra tok et magadrag av rullingsen så gloa ble knall rød. Han pustet ut den sure røyken rett på Ronny, som var ute av stand til å hoste.

– Du lurer sikkert på hvor du er og hvorfor du er her? sa Putte. – Du svarer ikke. Nei, det er ikke så rart. Du er fanget i det legene kaller Locked in Syndrome på nynorsk.

Skjæra gliste igjen, og den blottlagte sølvtanna reflekterte lysrøret i taket slik at Ronny fikk et kort blink rett i øynene.

– Du skjønner, vi driver med kulturutveksling med Sør-Amerika for tiden. Fra Colombia importerer vi snø. Og Brasil har skaffet oss curare, fortsatte Putte.

Skjæra knyttet neven og blåste gjennom den.

– Indianerne i regnskogen smurte inn pilene sine med curare, før de sendte dem av gårde med blåserør. Ofrene, stakkar, ble helt lammet i musklene.

– Kunne ikke forsvare seg, la Skjæra til og viste sølvtanna.

Putte bøyde seg ned mot Ronny og strøk ham over underarmen.

– Opprinnelig jaktet de vilt med giftpilene sine … Han tok tak i ermet på genseren til Ronny, skjøv det bakover så den delen av armen ble blottlagt. – … men når stammene var uvenner, kunne de også fange krigsfanger med giftpilene sine.

– Du kan se på oss som en stamme du er i konflikt med, avbrøt Skjæra.

Putte så kjapt bort på Skjæra, irritert over avbrytelsen, før han igjen gav Ronny fokus og fortsatte å stryke lett på armen hans.

– Mens de var lammet, hadde ofrene full tilgang til nervesystemet. Altså kunne de føle smerte. Og kunne tortureres.

Det siste satte en støkk i Ronny. Putte nikket mot Skjæra, som tok et nytt magadrag på det som var igjen av sneipen så gloa ble rød som ei midnattssol, trykket den raskt ned på armen til Ronny og stumpet den.

En kraftig smerte brant i armen. Normalt ville han ha trukket armen til seg øyeblikkelig og forstyrret hjernen med denne bevegelsen slik at smerten kom litt i bakgrunnen. Men når han lå helt urørlig, kunne nervesystemet sende smertesignalene til hjernen helt uten konkurranse. Det hjalp ikke at Skjæra vred rundt sneipen i såret, som om armen var et vanlig askebeger. Ronny hadde aldri kjent slik en pine før, hadde lyst til å skrike så høyt han kunne. Men verken lemmer, kjeve eller stemmebånd lystret ham. Han måtte bare ligge og ta imot. Hva ble det neste? Ronny var ingen reddhare, men nå var han vettskremt. Han kjente disse karene og visste hva de var i stand til å gjøre. Ikke at han hadde sett det med egne øyne, men ryktene rullet foran Villanos som trykkbølgen foran et snøskred.

Villanos MC var en såkalt en prosent-klubb, de motorsykkel-klubbene som definerer seg på utsiden av samfunnets lover og regler. I stedet har de sin egen justis. Ronny visste hvorfor de hadde hanket ham inn. Evig optimist som han var håpte han at de hadde glemt, men innerst inne visste han at denne dagen ville komme.

Putte smilte.

– Du er ikke særlig pratsom i dag, Ronny? Som regel skravler du jo verre enn ei gammel kjerring på speed. Latter kunne høres fra Skjæra. – Jeg antar at demonstrasjonen var vellykket? Skjæra røyker rød mix. Alltid rød mix. Men hvor han stumper røyken, se det er tilfeldig. Kanskje han bruker øyeeplene dine som askebeger neste gang?

Nå så Ronny at Skjæra satt og rullet seg en ny sigg. Han gliste på nytt. Ronny mobiliserte alt han hadde av viljestyrke, forsøkte å røre seg. Ingen reaksjon. Følte han fikk problemer med å puste og tvang seg til å slappe av, gi slipp.

Putte ble med ett alvorlig.

– Du fikk oss til å investere i Club Coyote, sammen med hun blonde beiben, hun med hyllene. Ingen risiko sa du. Dere får tilbake pengene hvis dere vil trekke dere ut. Sa du. Husker du det?

Han reiste seg, ble borte fra blikket til Ronny, som kunne høre at han gikk rundt i rommet. Så kom han tilbake og satte seg, bøyde seg helt inn til Ronny så han pustet inn den sure ånden.

– Du må betale gjelda di, Ronny. Det haster.

Plutselig kjente Ronny kaldt metall mot den venstre hånda si.

– Å ja, du visste kanskje ikke det, men Skjæra er litt av en kirurg med knipetanga si. Spesialiteten er gjeldsoffer. Putte strøk Ronny langs fingrene – Han starter med lillefingeren og jobber seg oppover. Forresten, har jeg fortalt om Yakuza, den japanske mafiaen? Der må medlemmene selv klippe av seg lillefingeren hvis de skal straffes. Det skal du slippe, vi er her for å hjelpe.

Ny latter hørtes fra Skjæra. Nå kjente Ronny det kalde metallet inntil ytterste ledd på lillefingeren. Det åt seg innover i kjøttet. Han ventet på smerten.

– Skjæra, vent litt. Skal vi gi han én sjanse til? Så slipper vi å tørke opp så mye blod her.

Men dette enset ikke Ronny, han hadde allerede besvimt.

* * *

Ronny så seg i speilet. Håret begynte å bli grått over tinningene og det var blitt tynnere.  Ungdomstida var definitivt over. Den hadde vart lenge, iallfall mentalt sett. Nesen var litt skjev etter en slåsskamp for mange herrens år siden. Heldigvis hadde ikke knyttneven truffet tennene, som fremdeles var i god behold. Og etter tannblekingen til to tusen dollar i Paris var det fremdeles et filmstjerneglis han så i speilet. I tillegg hadde han blikket. Med stor B. Damer han traff første gang lot seg ofte forføre av blikket. Han hadde lyse og intense blå øyne. De kunne si «jeg følger oppmerksomt med i alt hva du sier», eller «jeg er klar for noe mer». Noen damer hadde senere fortalt at de kunne se blikket tvers igjennom lokalet selv om det både var dårlig lys og røykfullt.

Blikket kunne også være til stor nytte i forbindelse med salg. Særlig kombinert med litt god gammeldags sjarme og komplimenter. Ronny smilte på nytt, blinket til speilbildet og sa høyt:

– Dine beste år ligger foran deg, din luring.

Han kikket i kjøleskapet samtidig som han nynnet på «Jenter som kommer, jenter som går» og ble strålende fornøyd med å finne både egg og bacon der. Brød hadde han også. En kongefrokost for en fremtidig krøsus.

Mens han spiste, begynte han å tenke ut alternativer. Da han kom til seg selv, liggende i ei bakgate på Grønland dagen før, lurte han først på om han hadde drømt alt sammen. Men det faktum at han hadde et tørkle bundet foran øynene, brennmerke på armen og en sårskorpe ved ytterste ledd av venstre lillefinger, punkterte den teorien ettertrykkelig. Gjelda var virkelig, Villanos var virkelig og ikke minst, trusselen var virkelig. Et tragisk Kinderegg med andre ord.

Ikke nok med det, men han lå sørgelig langt etter med betaling av barnebidrag til eksen. Datteren Emma hadde han ikke sett siden fireårsdagen hennes på senhøsten i fjor, og han kunne fortsatt glemme det så lenge han ikke punget ut. Tanken på Emma gav ham daglige doser med dårlig samvittighet.

Han trengte cash, mye cash, og det så fort som mulig. Men hva skulle han starte med? Broer til tidligere forretningsforbindelser var ikke bare brent, men forkullet, så der var det bare å skygge banen. Han trengte friskt blod.

Omid Delphi. Plutselig dukket navnet opp. Omid var en norsk-iraner Ronny hadde truffet noen ganger tidligere. De hadde blant annet spist middag sammen, og da hadde Omid ymtet frempå om ikke Ronny kunne tenke seg å gjøre forretninger med ham. Han gav uttrykk for å ha sansen for den elegante måten Ronny kunne dra i land et salg eller en business-avtale på. Ronny på sin side hadde fått assosiasjoner til doktor Mengele når han snakket med Omid, perfekt fasade, godt språk, men med unevnelige hemmeligheter i laboratoriet. Men det var da. Når nøden er størst, spiser Ronny fluer.

Ronny hentet opp Omid fra kontaktlisten på mobilen og ringte ham.

– Hello, Omid speaking.

– Hei Omid, det er Ronny Wold som ringer. Husker du meg? Vi spiste middag sammen for en tid tilbake.

Omid slo over til nærmest flytende norsk med det samme.

– God dag Ronny, hva kan jeg gjøre for deg i dag?

– Du snakket om at vi kanskje kunne gjøre business sammen. Nå har det åpnet seg en mulighet for meg.

– Interessant. Har du andre jern i ilden eller er det på fulltid?

– Fulltid bør gå greit.

– Og du kan begynne snart?

– I morgen om det så skal være.

– Godt. Jeg kontakter deg på dette mobilnummeret om ikke så lenge, sa Omid og la på.

Ronny ble sittende i egne tanker en stund. Dette gikk da merkelig glatt, tenkte han.

 

Omid satt og tenkte noen sekunder før han tok opp mobilen sin, fant frem en kontakt han bare hadde kalt «Emiren» og trykket på den grønne samtaleknappen. Oppkoplingen tok litt tid, den skulle gjennom en rekke switsjer på sin vei langt fra Norge. Da han fikk kontakt, gav han en rask beskjed på farsi:

– Vi er i gang.

 

* * *

 

Ronny gikk gjennom inngangen på SAS-hotellet i Oslo. Det var tirsdag formiddag, køen av gjester som skulle sjekke ut var borte og det var glissent med folk der. Ved et bord satt to japanske turister, ved et annet satt en vestlig forretningsmann og skrev på en Mac. Atmosfæren var avslappet. Det ble sagt at en av de sterke egenskapene til president George W. Bush var at han aldri glemte et ansikt, at han flere år senere kunne gjenkjenne en velger han hadde håndhilst på under en valgkampanje. Slik var det også med Ronny, han glemte aldri et fjes. Han skannet raskt lokalet og kjente øyeblikkelig igjen Omid, sittende alene ved en av sittegruppene lengst borte fra skranken. Han var mørk, men ikke som nord-afrikanerne Ronny hadde truffet ved ulike anledninger, mer som en fra syd-Frankrike. Han hadde på en dress av høy kvalitet, hvit skjorte uten slips og et par lysebrune italienske sko. I klar kontrast til Ronny med sin slitte olabukse og velbrukte Muse T-skjorte.

– Hei Omid, sa Ronny. – Kjente deg igjen med én gang.

Ronny smilte. Omid smilte tilbake, reiste seg og tok hånden til Ronny.

– Hyggelig å se deg, Ronny. Long time. Når hadde vi denne middagen, for et års tid siden?

– Sikkert to år eller mer.

Ronny så seg rundt. Omid hadde valgt et smart møtested: Mulig å sitte for seg selv uten et renn av kelnere som maser om bestilling av ditt og datt.

Etter at småpraten hadde lagt seg, spurte Ronny hva slags forretningsidé Omid hadde på gang.

– Jeg kommer tilbake til det, svarte Omid. – Kan jeg stille deg et spørsmål?

– Så klabbert.

– Klabbert?

– Det betyr så klart, kom igjen, fyr løs.

– Hvis du hadde et godt business-konsept du ville ha inn mange små-investorer på, hvordan ville du gjort det?

Ronny tenkte seg litt om.

– Vel, jeg er ikke den fyren som går til et meglerhus, betaler millioner for å få laget et prospekt og kjører emisjon i finansmiljøet. Er du ute etter det, får du dra noen hundre meter vestover til Vika eller Aker Brygge. Der ligger meglerhusene like tett som damene i et harem …

Ronny stoppet seg selv.

– Sorry …

Omid begynte å le.

– It’s ok. Vi har ikke harem i Iran. Det er de vantro i Saudi-Arabia som har det. Nei, det er ikke et meglerhus jeg er ute etter. Fortsett, er du snill.

– Vel, jeg ville ha gjort det slik: Laget en glimrende presentasjon, en webside for informasjon, interaksjon og handel. Deretter ville jeg bygd et nettverk.

– Nettverk? Som Internett?

– Nei. Nettverk av mennesker. Har du hørt om «multi-level marketing», MLM?

Omid hadde ikke det og bad Ronny om å fortelle mer.

MLM er et hierarkisk nettverk, der de som ligger på høyere nivå får en andel av fortjenesten til de underliggende. Jo høyere du er i hierarkiet, jo flere du har under deg, jo mer tjener du.

– Et slags pyramidespill?

– Du kan godt sammenligne det med pyramidespill. Men dette kan drives seriøst. Det er flust med selskaper som driver butikken sin ved hjelp av MLM.

Omid tenkte seg om litt.

– Nice. Har du gjort dette før?

– Ja da, jeg har vært med på et par nettverk tidligere så jeg vet litt om hvordan vi sparker det i gang. Og hvordan vi kan få det til å bli mer enn et blaff.

– Blaff?

– Folk skal rekruttere svogeren sin, jobbkollegaen, kompisen han drar på fisketur med, venninnen i koret. Mange gir opp underveis og stopper å rekruttere. Det er en del jobb med å holde nettverket hot.

Ronny forklarte flere detaljer for Omid, men unnlot å nevne hvordan de tidligere nettverkene hadde endt. Om hundrevis av mennesker som hadde tapt alt de hadde investert. I stedet bad han Omid fortelle litt om forretningsidéen sin.

Omid gikk og hentet to glass sitronvann fra en dispenser i hotell-vestibylen. Han gav det ene til Ronny og tok en stor slurk selv.

– Hvor godt kjenner du Iran?

– Vel, jeg vet at du er fra Iran. Og landet styres av noen religiøse gærninger. Var det ikke Khomeini lederen deres het?

– Khomeini er død for lenge siden, vår religiøse leder heter nå Khamenei. Iran har vært styrt av sjia-muslimer ved hjelp av sharia siden revolusjonen i 1979. Folket velger president, men prestestyret peker ut kandidatene. Dermed unngår de en radikal president som vil jobbe for å endre samfunnet.

– Høres ut som et land det er vanskelig å gjøre business i …

– Vel, det kommer an på. Det er ikke så lett å gjøre business på den vestlige måten. Du kjenner kanskje til at det er en pågående embargo mot Iran?

Ronny nikket.

– Det er vel ikke dritlett akkurat å overføre penger til og fra Iran?

– Akkurat, det er hva jeg snakker om. Men det er mer. Iran har ikke vestlige kredittkort. Derfor er det iranske folket forhindret fra å handle på nettet, slik som på eBay eller Amazon. Og det gir oss en fordel.

Omid så på Ronny med de klare, grå øynene sine.

– Min første forretningsidé er dette: Vi importerer vestlige varer til Iran, selger dem på nettet der og tar betalt med lokale betalingsmidler.

– Cash?

– Nei, Iran har egne kredittkort som man kan handle med på nettet. Men de kan ikke brukes i noe annet land.

Ronny tenkte seg litt om.

– Trenger man ikke lisenser eller lignende fra myndighetene for å importere varer til et slikt land?

– Overlat slikt til meg. Vi opererer under myndighetenes radar i begynnelsen, deretter kan vi ordne det vi trenger. Jeg har også kontakter på høyt nivå i statsapparatet. Hva tror du?

Ronny var litt skuffet, men skjulte det godt. I stedet sa han:

– Kjøp billig og selg dyrt er jo essensen i all handel. Men tror du iranerne er villig til å betale mer enn det vi klarer å kjøpe det for utenfor?

– Sure. For det første skal vi klare å få til gode innkjøpspriser. For det andre er folk villige til å betale så lenge det er gode brands og god kvalitet.

– Vi snakker ikke Dior og Gucci og slike ting?

– Nei, ikke luksus-brands. Vi legger oss et eller to hakk under.

Omid skjønte at Ronny ikke var fra seg av begeistring for denne idéen.

– Men det er mer, sa han. – Dette var bare den ene idéen. Den andre er av mer teknisk art.

Han løftet opp mobilen sin og viste den til Ronny.

– SMS-meldinger er blitt en kjempesuksess i Norge, som du vet.

Ronny nikket.

– I Iran har de akkurat begynt å tilby SMS-meldinger til folk. Og det har virkelig tatt av. Men det er et stort «men».

Omid gjorde en kunstpause.

– Folk kan ikke sende SMS til utlandet og heller ikke motta SMS-er derfra.

– På grunn av embargoen?

– Jeg tror det. Og der kommer vi inn. Omid smilte. – Vi skal sørge for at Irans innbyggere skal få kommunisere med sine venner og slektninger i utlandet via SMS. Og det er flere millioner av dem, spesielt i USA og enkelte europeiske land.

– Men hvordan skal du få til det? spurte Ronny skeptisk.

– Jeg kan forklare detaljene senere, bare stol på meg. Jeg har en løsning både på teknikken og betalingen.

Ronny oppsummerte for seg selv: Handel med vestlige varer og internasjonale SMS-meldinger. Ikke så revolusjonerende akkurat. Men på den annen side: Så lenge de hadde noen produkter i bunnen, var det mye opp til hvordan de pakket det inn for medlemmene i et nettverk. Gjort på den rette måten kunne dette bli bra. Og det kunne også bli en elegant og profitabel exit for noen få personer, akkurat som før i tiden.

Han rakte fram neven.

– Dette blir kult. Jeg er med.

Ønsker du å lese mer?

Her kan du bestille boka.